Jeg er opptatt av kvalitet i barnehagen, da jeg har forventninger til barnehagen som institusjon og lærested. Samfunnet viser også stor interesse for kvalitet i barnehagen. Dette viser seg blant annet gjennom debatten i media, der flere grupper tar til orde for kvalitet i barnehagen. Denne debatten dreier seg ofte om bedre bemanning, pedagogikk og arealkrav.

I min barnehagehverdag opplever jeg at det er de økonomiske rammene som er de største utfordringene for kvalitet i barnehagen.

Jeg har gjennom observasjoner av både praksisbarnehager, besøk i barnehager og erfaring fra egen barnehage fått innsyn i den økonomiske virkelighet mange barnehager befinner seg i. Videre har jeg snakket med pedagogene i de forskjellige barnehagene, for å høre hvordan de løser de økonomiske utfordringene i praksis.

I lys av Stortingsmelding nr. 41 om ”kvalitet i barnehagen” ønsker jeg å skrive om barnehagenes økonomiske utfordringer. Dette fordi jeg tenker at kvalitet og gode økonomiske rammer hører sammen.

Jeg vil her ta utgangspunkt i de føringene politikerne har lagt for barnehagene, gjennom Barnehageloven, Rammeplanen og Stortingsmelding nr. 41. Videre vil jeg komme inn på og drøfte noen punkter som beskriver barnehagens økonomiske utfordringer i forhold til å utføre vårt samfunnsmandat.

Politiske føringer for barnehagen

Departementet har nylig kommet med Stortingsmelding nr. 41, som omhandler nettopp temaet ”kvalitet i barnehagen”. Denne stortingsmeldingen gjenspeiler mange av innspillene i denne debatten. Stortingsmelding nr. 41 tar for seg flere områder i barnehagehverdagen man ønsker å styrke. Målet er bedre kvalitet i barnehagen. Det er svært positivt at dette temaet er satt på den politiske dagsorden.

Vi har fra før av både en egen Barnehagelov og Rammeplanen for barnehagen. Disse definerer hva et godt barnehagetilbud skal være.

Regjeringens tre hovedmål for barnehagepolitikken er å sikre likeverdig og høy kvalitet i alle barnehager, styrke barnehagen som læringsarena og at alle barn skal få delta aktivt i et inkluderende felleskap. Dette er gode hovedmål, som de fleste vil kunne slutte seg til.

Kvalitet i barnehagen

Stortingsmelding nr. 41 definerer kvalitet på denne måten:

”Barnehagens samfunnsmandat er omfattende, og kvalitet er et begrep som vanskelig lar seg fange i en enkel og entydig definisjon…. ”. Dette viser at det er mange meninger om hva kvalitet i barnehagen innebærer. Likevel har Stortingsmeldingen nr. 41 (side 8) følgende punkter som et utgangspunkt i forhold til kvalitet i barnehagen:

· økt kompetanse blant barnehagepersonalet

· fasiliteter som er sikre, hygieniske og tilgjengelige,

· passe gruppestørrelser,

· kontroll som sikrer konsistent behandling

· en utviklingsorientert læreplan

Sammen med formålsparagrafen i Barnehageloven kan man kort oppsummert si at kvalitet i barnehagen handler om å gi barna et pedagogisk tilbud der de utvikler seg. Det setter krav til barnehagens pedagogiske tilbud. Likevel møter barnehagehverdagen på mange økonomiske utfordringer i forhold til hva som kan regnes som kvalitet i barnehagen.

Barnehagens økonomiske utfordringer

Alle barnehager har lik inntekt, uansett hvilke utgifter de har. Inntekten er maksimalprisen i foreldrekontingent, statsstøtte pr. barn og kommunal støtte. Barnehagene er av de få bedriftstypene i Norge som ikke selv kan styre inntektssiden sin ut fra hvilke reelle utgifter de har.

Nå rammefinansieres barnehagene. Det betyr at den enkelte kommune har ansvar for å fordele alle tilskudd til barnehagene. Denne fremtiden kan føles uviss for barnehagene. Det skyldes at støtten til barnehagene er avhengig av kommunenes økonomi. Mange barnehager har erfart at den kommunale støtten har minket, ut fra at kommunen har hatt dårlig økonomi. Kommunenes økonomi varierer så mye, og man frykter at det vil føre til store ulikheter i kvaliteten i barnehagene.

En barnehage som sliter med høye lån har et annet økonomisk utgangspunkt enn en barnehage som har nedbetalt gjelden sin. Det er videre økonomiske forskjeller mellom de små barnehagene kontra de som har en større barnehageeier, som for eksempel kommunen eller andre større ikke-kommunale eiere. Store barnehageeiere kan fordele utgiftene jevnere, slik at barnehagene kommer samlet bedre ut i resultatregnskapet.

Økonomien setter føringer for pedagogikken og kvaliteten i barnehagen. Hvem, og hvor mange som blir ansatt, hvilke pedagogiske hjelpemidler kan kjøpes inn, areal pr. barn, utformingen av barnehagen – er eksempler som avgjøres av økonomien til barnehagen.

Den eneste måten bedriften ”barnehagen” kan øke inntekten på, er å gi plass til flere barn pr. ansatt, og ansette unge, uerfarne assistenter fremfor kvalifisert og mer erfaren personal. I tillegg må barnehager med svak likviditet spare på alt, fra tørkepapir og engangshansker til bruk av vikarer.

Tilskudd

Satsene for tilskuddet er nesten dobbelt så stort til og med det året barna fyller tre år. Det er lov å regne barn som 3 åringer fra 1.1. det året de fyller tre år. Fra da av kreves det mindre bemanning og mindre plass, og barnehagen kan ta inn flere barn fra denne dato. Dette får store utslag for en barnehages økonomi. De tjener fortsatt på den nesten doble statsstøtten, samt at de får tilskudd og foreldrekontingent for et nytt barn. Selvsagt får det også store utslag for de barna det gjelder, som kanskje ikke fyller tre år før seint i året, og for de voksne som skal gi dem et pedagogisk tilbud. Reglene for statstilskudd følger kalenderåret, mens barnehageåret/skoleåret begynner i august. Dette er et etisk dilemma mange barnehager må vurdere. Mange barnehager har ikke råd til å la være å ta inn flere barn idet 2-åringene regnes som 3-åringer. Dette til tross for at signalene fra departementet er at denne barnegruppen skal sikres frem til fylte 3 år.

Likebehandling av private og kommunale barnehager

Likeverdig økonomisk behandling er et av de overordnede målene for regjeringens barnehagepolitikk, jfr. bestemmelsen om offentlige tilskudd til private barnehager.

I praksis vil det si at ikke-kommunale barnehager kan få minimum 88 % f.o.m. august 2010 av det de kommunale barnehagene får i kommunale tilskudd. På grunn av kommunenes valgfrihet praktiseres tilskuddordningen til barnehagene derfor forskjellig fra kommune til kommune. Dette får igjen helt klart følger for kvaliteten i de forskjellige barnehagene.

De kommunale barnehagenes driftsregnskap danner grunnlaget for hva de ikke-kommunale barnehagene skal få i tilskudd. Det betyr at det er det mye å spare for kommunene her. Jo mer driftsøkonomisk de kommunale barnehagene klarer å drive, jo mindre trenger kommunene å utbetale i tilskudd til de ikke-kommunale barnehagene. Kommunen har dermed mulighet til å spare store summer på både kommunale og ikke-kommunale barnehager. Av den grunn er det mange kommunale barnehager som sliter for å holde de stramme budsjettene som kommunene pålegger. Dette gir uheldige virkninger for kvaliteten i disse barnehagene, og ringvirkningene dette gir de andre barnehagene innen kommunen. Jeg vil komme nærmere inn på likebehandlingen av kommunale og ikke-kommunale barnehager, og måter kommunene kan presse tilskuddene til barnehagene.

Hva tas med i utregningsnøkkelen for fordelingen av kommunal støtte til barnehagene? Har økonomene som regner ut dette husket å ta med alle de økonomiske fordelene til de kommunale barnehagene som ikke nødvendigvis synes i et regnskap? Det finnes jo allerede så mye ”skjult” regnskap i barnehagene, som jeg kommer tilbake til senere. Dersom ikke alle økonomiske fordelene kommer frem i resultatregnskapet, vil den totale økonomiske støtten til barnehagene bli vesentlig mindre.

De mest åpenbare økonomiske fordelene er at kommunen sprer utgiftene på alle sine kommunale barnehager. Dersom en kommunal barnehage har høye lån, finnes det andre kommunale barnehager som er helt nedbetalt. Snittet av regnskapet til disse kommunale barnehagene er en del av utregningsnøkkelen av tilskudd til de private barnehagene. Det faller spesielt ugunstig ut for ikke-kommunale barnehager med høye lån og utgifter.

Kommunen har mange fellestjenester som de kommunale barnehagene nyter godt av, men som den enkelte ikke-kommunale barnehagen må dekke selv. Dette gjelder alt fra vaktmestertjenester, storkundefordeler på alt fra telefon, kontorrekvisita og til lekeplassutstyr, eget lønningskontor/personalkontor, regnskapsførere, revisor, rådgivere, tilgang til advokater og rettshjelp, felles dataprogrammer for kommunen, egne nettsider, mulighet til å bruke kommunens ressurser i forhold til kursing og opplæring av ansatte, større fagmiljø, bedre utnyttelse av vikarer på tvers av barnehagene, samkjøring av barnehager i ferieavviklingsperioder osv. Noen kommuner har eget trykkeri, som er særlig fordelaktig ved trykking av for eksempel årsplan og kursmateriell. Gressklippere, verktøy og hageredskap ligger ikke i den enkelte kommunale barnehage, men følger med kommunens vaktmestertjenester. Dette er utstyr som ikke-kommunale barnehager må holde selv, noe som både krever innkjøp, forsvarlig plassering og vedlikehold. Jeg lurer på om disse fordelene som de kommunale barnehagene har er med i utregningsnøkkelen for fordelingen av kommunal støtte? Siden dette er tjenester som de ikke-kommunale barnehagene har behov for, og som de må dekke selv, mener jeg at disse fordelene må tas hensyn til i utregningsnøkkelen for tilskudd.

Kommunen og andre store barnehageeiere har også andre åpenbare fordeler. Barnehageansatte i for eksempel kommunen er ansatt i kommunen og er ikke knyttet til den enkelte barnehage. Dette gir kommunen fleksibilitet i forhold til å plassere personalet der det trengs i forhold til barneantall og opptak. Jeg har også sett at kommunale barnehageansatte i perioder må jobbe i skolen, fordi det ikke er oppgaver til dem i barnehagen. Dette gjelder også assistenter og førskolelærere i skolen, som blir plassert i barnehager ved behov.

Disse tjenestene utgjør store besparelser for den enkelte kommunale barnehage, noe som igjen får konsekvenser for de kommunale tilskuddene til alle barnehagene i kommunen.

Bemanningen i barnehagen

Barnehageloven setter rammer for pedagogtettheten pr. barn i barnehagen. Disse klare rammene er et verktøy for å bedre kvaliteten i barnehagen.

Ifølge Stortingsmelding nr. 41 er også bemanningstettheten viktig i forhold til kvaliteten i barnehagen. Videre står det at barnehagene trenger flere ansatte pr. barn. Dessuten er det ønskelig med større pedagogtetthet.

I den forbindelse burde det vært fastslått et konkret tall som viser bemanningsnormen mellom ansatte og barn. Dette må også komme til uttrykk gjennom tilskuddet, så lenge dette er hovedinntektskilden til barnehagene. På den måten vil barnehagene og foreldrene vite hva de skal forholde seg til.

Dessverre finnes det ikke en nasjonal standard for bemanning pr. barn i barnehagen. I flere år nå har mange barnehager tatt inn flere og flere barn uten å fylle på med flere voksne, fordi det i barnehageloven bare står at det skal være ”tilstrekkelig bemanning”.

Men hva er ”tilstrekkelig bemanning”?

Hvor mange barn er det forsvarlig å ha med seg på tur? Og hvor mange voksne bør det være for at barna skal få utbytte av turen?

Slik det er i dag, er det kommunene som legger føringer for dette. Resultatene er derfor svært forskjellig. Jeg har vært i barnehager som har 1 ansatt pr. 6 barn, men mange barnehager har 1 ansatt på 7 barn. Når disse barnehagene igjen har lange åpningstider, sier det seg at bemanningstettheten er redusert i forhold til barnehager med korte åpningstider. Årsaken til at det ikke blir satt inn flere ansatte, er selvfølgelig at tilskuddene til barnehagene ikke gir rom for dette.

PBL (Private barnehagers landsforbund) viser også til at praksisen med bemanningen i barnehagen er forskjellig fra kommune til kommune.

Jeg vil komme med et eksempel som forklarer dette nærmere:

Noen barnehager har åpningstid fra kl. 8.00 til kl. 16.00. Dette er til sammen 8 timer, som er en vanlig arbeidsdag. Fordelen med denne åpningstiden er at alle barnehageansatte er til stede hele tiden. Andre barnehager har åpent fra ca. 06.30 til 17.30. Dette er en brukertilpasning for foreldre som har lengre reisevei til jobb. Når en 10 – 11 timers arbeidsdag i barnehagen skal dekkes opp av samme antall ansatte, vil dette føre til ”tynnere” bemanning for disse barnehagene. Antall ansatte pr. barn er konstant i begge disse typene barnehager. Inntekten for barnehagene er også fortsatt lik. Jeg mener at denne forskjellen gjør utslag på kvaliteten i barnehagen, nettopp fordi personaltettheten i praksis er ulik. Barnehager med utvidet åpningstid yter en ekstraservice og skulle også kunne tjene ekstra på dette. Det ville ført til bedre bemanning i yttervaktene. Likevel skjer ikke dette, fordi de økonomiske rammene ikke er til stede.

Samtidig er det et tankekors at barnehagetilbudet gir rom for at barn har lengre dager i barnehagen, enn en som er ansatt. Barna har ingen arbeidsmiljølov som kan beskytte dem i forhold til sin ”arbeidstid”. Min erfaring fra flere barnehager er at det er særlig de yngste barna som har lengst barnehagedag, samt leveres oftest til barnehagen selv om de er syke. Jeg har undret meg på om det er fordi foreldrene har hatt så lenge permisjon, at de føler at de må stille ekstra opp for sin arbeidsgiver når de er tilbake i jobb igjen? Eller er det en modningsprosess som skjer hos foreldrene etter hvert som barnet blir eldre, og bedre kommuniserer sine behov? Det er vanskelig å vite hvorfor, da jeg ikke har funnet undersøkelser om dette temaet. Likevel har dette overraskende nok vært en vanlig situasjon for de barnehagene jeg har hatt kontakt med.

Det er en økonomisk utfordring med lang åpningstid i barnehagen.

Kunnskapsdepartementet har delvis tatt hensyn til oppholdstiden til barna i statstilskuddet. Det er beregnet at en 100 % plass tilsvarer 41 timer eller mer. Det tilsvarer en oppholdstid på minimum 8 timer og 10 minutter pr. dag for å få full støtte pr. barn. Barnehager med lengre åpningstid får ikke mer enn denne maksimalstøtten til å dekke opp bemanningen i yttervaktene.

Utdanningsforbundet Hordaland undersøkte i 2008 og 2009 ulike elementer i forhold til bemanning i barnehagene. Resultatet viser en negativ utvikling, og at barnehagelovens begrep om ”tilstrekkelig bemanning” tolkes stadig videre. Det blir stadig flere barn pr. ansatt.

Førskolelærernes faglige argumenter tillegges sjelden vekt når man endrer til større barnegrupper. Barnehagen er en læringsinstitusjon. Den kunnskapen vi har om de yngste barna, tyder på at de har det best i mindre og faste grupper. Det er derfor synd at det ikke tilrettelegges bedre økonomisk for å få til dette.

Førskolelærernes arbeidsmiljø og muligheter til å gjøre en god jobb påvirkes også av gruppestørrelsen. Dette handler om å gi personalet muligheter til å mestre arbeidsoppgavene sine. Dersom personalet føler at de ikke mestrer disse, kan det føre til stress og sykefravær.

Styrer

I Barnehageloven § 17 står det: ” Barnehagen skal ha en forsvarlig pedagogisk og administrativ ledelse.” I tillegg er det krav til at daglig leder har førskolelærerutdanning.

Styreren er en viktig del av barnehagens bemanning! Men også her reduseres det.

Mange barnehageeiere "slår sammen" barnehager, som ikke nødvendigvis ligger i fysisk nærhet, og har en styrer på flere hus. Styreren får flere administrative arbeidsoppgaver, og bruker derfor mesteparten av tiden på å løse disse oppgavene. Noen steder slår man også sammen rektor og styrerstillinger. Hovedårsaken er å spare penger.

Hva gjør dette med kvaliteten for barna og de øvrige ansatte?

Flere av styrerens oppgaver blir pålagt de pedagogiske lederne, for eksempel medarbeidersamtaler, veiledning og organisering ved personalets fravær. De pedagogiske lederne får også oppgaver som oppfølging av sykemeldte og personalsaker. Dette er tid som tas fra barna, og krever førskolepedagogen på en mer omfattende måte.

Styreren, på sin side, kan få liten kontakt med barnehagehverdagen. Lederoppgaven i forhold til personalet blir mindre synlig. Dette kan også gå utover veiledningsoppgavene til en styrer. Pedagogene på avdelingene kan føle at de har behov for veiledning, men mangle muligheten ved en fraværende styrer. Veiledning er en vei til kompetanseheving. Som styrer bør man derfor legge til rette for dette. (Birkeland og Carson, 2004)

Videre kan man si at kvalitet fordrer god økonomisk styring og oversikt. Når styreren er borte, mistes lettere oversikten. Styreren får kanskje ikke med seg at den underbemannete avdelingen trenger vikar snarest, før nestemann blir sykemeldt. Når det gjelder innkjøp til barnehagen, er det viktig at det er en som har oversikt. Styreren bør vite hva som er kjøpt inn fra før, om det er noe som kan brukes alternativt eller vurdere om innkjøpet er helt nødvendig. Styreren må ha økonomisk styring og informere personalet om den løpende økonomiske situasjonen. Dessverre er det mange styrere som ikke har økonomisk bakgrunn. Jeg tenker at barnehagene ville vært tjent med at styreren fikk opplæring i forhold til økonomistyring. Det er avgjørende for barnehagene at styrerne har kunnskap på området, for at bedriften skal drives forsvarlig. Ved en nærværende styrer vil man derved ha bedre økonomisk oversikt, enn ved en fraværende styrer.

Dersom styreren er fysisk fraværende, kan det ta tid før personalsaker kommer på dagsorden, hvis det i det hele tatt blir drøftet. Dette er et system som kan være med å undergrave arbeidsmiljøet for personalet i barnehagen. Det vil være vanskeligere å få gode og konstruktive tilbakemeldinger for personalet, dersom styreren ikke har en fysisk nærhet til barnehagen.

Personalet har også krav på å bli hørt i barnehagehverdagen. De har et medansvar, men det fordrer en leder som involverer seg og samarbeider med sine ansatte. Skogen, Haugen, Lundestad og Slåtten, 2007, skriver at ”verdiorientert ledelse er prosessorientert og tar tid (Klausen 2001). Det er et av styrerens viktigste arbeidsområder i barnehagen.” Dette er et viktig argument for at styreren i barnehagen må være tilstedeværende i barnehagehverdagen.

I andre bedrifter vil det være underlig dersom lederen får en fjernere rolle. Det er jo lederen som skal inspirere og lede bedriften til en felles kurs. Som leder skal man få arbeidslaget til å fungere som et team. Det gjelder derfor å ha fokus på de samme målene. Man kan si at en leder skal få medarbeiderne til ”å klatre på samme fjell”. Dersom lederskikkelsen er utydelig, vil kanskje medarbeiderne lettere miste fokus og ”klatre på forskjellige fjell”. Medarbeiderne vil da ha forskjellige mål for sitt arbeid i barnehagen, og jobber ikke i samme retning. (Grønhaug, Hellesøy og Kaufmann, 2008)

Dersom lederen er utydelig og mye fraværende, er min erfaring at det fort kan føre til at ”usynlige ledere” får makt. Med ”usynlige ledere” mener jeg personale som ikke innehar formell lederinstruks, men fungerer som uformelle ledere. (Skogen, Haugen, Lundestad og Slåtten, 2007). Denne type ledere er ikke nødvendigvis kompetente på det pedagogiske området, men kan ha stor makt i hva som faktisk skjer i barnehagehverdagen. Noen av disse er svært dyktige i intrigemakeri, mens andre igjen kan være en ressurs. Fellesnevneren er at resten av personalet lytter til den uformelle lederen. Dette kan bære galt av sted, dersom den uformelle lederen ikke holder fokus på barnehagens mål. I verste fall vil intrigemakeri på en arbeidsplass føre til høyt fravær og sykemeldinger.

Dersom styreren er våken og tilstede, vil denne type ”ledere” bli oppdaget raskt, og bli veiledet i sitt arbeid.

Det er derfor med uro jeg ser på sammenslåinger av barnehager for å spare på styrerlønningene.

Vikarer

Jeg har fulgt stortingsmeldingen siden den var ute på høring. Jeg ser at både stortingsmeldingen og mange førskolelærere bl.a. definerer kvalitet som økt bemanning samt økt faglig kunnskap blant personalet. Siden jeg har sett at flere barnehager må spare på vikarbudsjett, undrer jeg meg på hvordan barnehagene skal få tak i økt antall kvalifisert personale, når barnehagene ikke engang har råd til vikarer.

Det er alvorlig at barnehagene ikke har råd til å sette inn vikar ved sykdom. Jeg mener at dette forringer kvaliteten i barnehagen.

I vår barnehage koster en assistentvikar ca. 2000,- pr. dag alt etter hvilket lønnstrinn vikaren er satt i. Da er det regnet med lønn, arbeidsgiveravgift, feriepenger, forsikringer og sosiale kostnader. Vi har 12 ansatte. Dersom man regner med at alle 12 har sykefravær på ca. 5 dager hver pr. år, vil vikarutgiftene bli på ca. 120 000,-. Ansatte med barn under 12 år har også krav på å være hjemme inntil 10/15 dager når barna er syke. En omgang forkjølelse eller omgangssyke i barnehagen kan fort bli store vikarutgifter for en barnehage. I tillegg har alle krav på fem ukers ferie. Dette betyr ytterligere 600 000,- i vikarutgifter, dersom det alltid settes inn vikar. For mange barnehager blir det reelle tallet lavere, da de ansatte har ferie når barna har ferie. Men dette er for å vise hvor høye vikarkostnadene kan være, dersom man setter inn vikar fra første stund.

Vikarene har krav på opplæring. Det er ikke lett i en travel barnehagehverdag med opplæring av vikar når avdelingen er underbemannet. Flere tilbakemeldinger jeg har fått er at det noen ganger er faktisk enklere å gå underbemannet, enn å lære opp en vikar. Ideelt sett skulle vikaren jobbet noen dager med full bemanning, for å få opplæring. Vikarene må få innføring i avdelingens rutiner, tema/mål, samt HMS – brannsikkerhet, førstehjelp, samt underskriving av dokumenter, timelister og en innføring i taushetsplikten. Jeg har sjelden hørt om vikarer i barnehager som har fått opplæring ved full bemanning, langt færre får kursing, selv om jeg tenker at det er det ideelle. Dette er for kostbart for barnehagene.

Et annet problem er når pedagogene er syke eller har annet fravær. Vanligvis settes det ikke inn en vikar med pedagogisk bakgrunn. Det blir som oftest satt inn en ufaglært assistent, enten fordi man ikke får tak i pedagoger, eller fordi barnehagen ikke har råd til annet. Dette er helt klart med på å forringe kvaliteten i barnehagen.

Selv om barnehagen skulle ha råd til å sette inn en vikar, er det ikke sikkert at man får tak i en vikar som egner seg. Noen ganger får man ikke tak i vikarer i det hele tatt. Vikarbyråer er ofte så dyre i bruk, at mange barnehager uansett ikke har mulighet til å bruke dem. Det fører til at barnehager opplever å måtte gå underbemannet fra tid til annet.

Når man har underbemanning i en barnehage, går det utover kvaliteten. Personalet sliter mer, barna får mindre oppmerksomhet, planer endres eller avlyses. Noen kritiske røster mener at underbemannete barnehager er barneparker med forlenget oppholdstid. Hvor blir det av kvaliteten da?

For å motvirke underbemannete barnehager, bør den økonomiske støtten til barnehagene økes, slik at barnehagene kan benytte seg av vikarer ved sykdom.

Et kompetent personale

Et annet dilemma kan være når en barnehage ønsker å ansette assistenter som har utdannelse innen for eksempel barne- og ungdomsfag. Dersom barnehagen må spare pga. dårlig økonomi, høye lån eller lignende, tilsier økonomien at de bare kan ansette ufaglærte unge assistenter. Det er bare å sjekke en tariffavtale for å se hvor mye man kan spare på valg av assistenter. Dette gjelder enten man velger unge eller eldre assistenter, eller man velger assistenter med relevant utdannelse. En eldre, godt erfaren assistent med utdannelse innenfor barne- og ungdomsfaget har en større prislapp enn en ung assistent uten utdannelse. Barnehageloven setter ingen krav til assistentenes bakgrunn, noe som jeg mener kan være med å svekke kvaliteten i barnehagen.

På grunnlag av dette mener jeg at det ikke bare bør være krav til pedagogtetthet i barnehagen. Det må også være krav til bemanning, samt krav til utdannelsen til assistentene.

Stortingsmelding nr. 41 legger opp til at det skal utdannes flere førskolelærere, samt at kompetansen til assistentene skal heves. I stortingsmeldingen har departementet satt av egne midler til utdannelse av barnehagepersonale, som et ledd i arbeidet for å bedre kvaliteten i barnehagen. Dette er et svært godt tiltak. Videre er det et anerkjennende signal fra departementet om at barnehagepersonalets kunnskap er viktig i et samfunnsøkonomisk perspektiv. Dette er positive skritt i riktig retning. Likevel mener jeg at det også må få konsekvenser for tilskuddene til barnehagene.

Stortingsmelding nr. 41 lover ingen ekstra bevilgninger i forhold til at mer kompetent personale krever økte budsjetter i barnehagene. Jeg mener at det må følge øremerkede midler til barnehagene i forbindelse med stortingsmeldingen nr. 41. På den måten vil barnehagene sikres økonomi til å ansette kvalifisert personale, også når det gjelder assistenter.

Det er underlig at departementet vil øke andelen ansatte med barnehagefaglig og barnefaglig kompetanse i barnehagene, uten at det knyttes opp midler direkte til barnehagene. Det er helt klart at kvalifisert personale har en høyere kostnad for barnehagene enn ufaglærte assistenter. Jeg er bekymret for at man kanskje vil oppleve at godt kvalifiserte assistenter ikke får arbeid, da barnehagene ikke har råd til å ansette dem. For å motvirke dette, tenker jeg at departementet må stille krav til assistentenes kompetanse, samt budsjettere med barnehagenes ekstrakostnad i støtteordningene til barnehagene.

Kurs og opplæring

Stortingsmelding nr. 41 legger opp til forskjellige typer kompetanseheving av personalet: for eksempel videreutdanning, ordinær samt arbeidsplassbasert førskolelærerstudie og veiledning for nyutdannede førskolelærere. Det er satt av egne midler til denne type kompetanseheving. Dette er et flott tiltak som helt tydelig vil få betydning for kvaliteten i barnehagen.

Likevel vil HMS-kurs, som for eksempel førstehjelpskurs, verneombudskurs, brannvernlederkurs osv. falle utenfor de midlene departementet har satt av til kurs og opplæring. Denne type kurs er pålagt generelt bedrifter. Jeg kjenner foruroligende mange barnehageansatte som ikke har vært på førstehjelpskurs arrangert av barnehagen. Dette kan kanskje skyldes barnehagens dårlige økonomi eller at barnehagene bevisst ikke gjør disse prioriteringene. Mitt inntrykk er likevel at det er en sammenheng mellom barnehagens dårlige økonomi og oppfølging av HMS-system.

Personalets arbeidsoppgaver

Jeg vil herunder komme inn på hvorfor jeg mener barnehagen er den mest dugnadsinspirerte bedrift i Norge.

I en av barnehagene jeg besøkte hadde førskolelæreren malt veggene og sydd smokkeholdere og smekker i arbeidstiden. Denne barnehagen har dårlig økonomi, lokalene er nedslitte, det er heller ikke penger til vikarer. Vikar ble ikke satt inn i ”arbeidsgiverperioden”, de første 14 dagene av en sykemelding. Førskolelæreren sa at hun var flau over tilstanden til lokalene i barnehagen. Hun ønsket av avdelingen skulle være lys og innbydende for barna og foreldrene. I tillegg ønsket hun et ytre arbeidsmiljø som var inspirerende og hyggelig. Siden det ikke fantes penger til oppussing, eller noen til å gjøre jobben, gjorde hun det selv. Jeg mener dette gjenspeiler en flott holdning av en ansatt. Hun viser at hun er entusiastisk og har et stort engasjement for sitt arbeid. Når jeg har spurt kollegaer og ansatte i andre barnehager, er det ikke uvanlig at de ansatte kjøper ”fra egen lomme” ting som trengs i barnehagen. For eksempel glass, bestikk, leker, leire, perler og annet utstyr som barna trenger eller har glede av. I tillegg gjør pedagogene mange ”vaktmesterjobber”, som å henge opp knagger og spikre lister osv. Oftest er det slik at det de selv ikke gjør, er det ingen som gjør.

Jeg tenker også at dette er et stort dilemma for barnehagene. Dette er arbeidsoppgaver som tar pedagogene bort fra barna. Dette er oppgaver som ”stjeler” pedagogens tid med barna. Dette mener jeg er etisk uforsvarlig både ovenfor barna, men også ovenfor en hel arbeidsgruppe. Ser man på stillingsinstruksene til barnehageansatte, er det svært sjelden at de pålegges denne type arbeidsoppgaver. Likevel utfører de dette. I andre bedrifter ville man umiddelbart satt inn eksterne fagpersoner til maling og snekring.

I motsetning til mange andre typer bedrifter, som er flittigere til å skrive reiseregninger, har barnehagene en kultur der det ikke alltid gjøres. Jeg har hørt flere ansatte som har sagt ”jeg kjøpte det når jeg likevel var på butikken/i nærheten..” eller ”det er ikke store utgiften å handle..”, ”det betyr ikke noe/det er ikke så farlig…”, ”barnehagen har så dårlig råd, heller jobb enn ingenting..”

På den ene siden ønsker personalet å gi et tilbud til barna, som det ikke finnes økonomi til i barnehagen. Det viser også hvor mange entusiastiske og engasjerte mennesker som jobber i barnehagen. Disse menneskene er villige til å stille opp, også når det gjelder å støtte opp barnehagene økonomisk.

Eller er det kanskje et tegn på frustrasjon over barnehagens dårlige økonomi? Hver dag går personalet og ser at barnehagen mangler grunnleggende utstyr og pedagogisk materiell. Personalet opplever på kroppen det skrikende behovet etter bedre økonomiske rammer for å utføre arbeidet de er satt til å gjøre.

Et annet eksempel jeg har på ”dugnadsinspirerte” oppgaver i barnehagen er når barna får overnatte i barnehagen. Pedagogisk sett er det fint at barn får erfaring i å overnatte andre steder enn hjemme. I en tid der mange foreldre bor langt fra slekt, er det ikke alle barna som får erfaring i dette. Jeg har hørt om flere barnehager som praktiserer overnatting i barnehagen. Det er svært positivt, siden barnehagen er en del av det trygge miljøet til barna. Likevel er det en del viktige spørsmål man bør drøfte før man gjennomfører dette tiltaket.

Siden mange barnehager har dårlig økonomi, har jeg undret meg på hvordan de får til overnatting i barnehagen med kun ansatte tilstede. Jeg tenker da på økonomi: 50 % overtidslønn etter kl. 17 og 100 % overtidslønn etter kl. 21. I tillegg er det krav til antall timer i strekk man kan jobbe. Hvordan får barnehagene til dette?

Da jeg spurte noen som har deltatt på dette, fikk jeg vite at de ansatte fikk en ekstra fridag (uten at det ble satt inn vikar for dem). I arbeidsmiljøloven står det i § 10-11 (2) at ”nattarbeid er ikke tillatt med mindre arbeidets art gjør det nødvendig”. I tillegg følger det mange andre bestemmelser i forhold til nattarbeid. Det skal blant annet være drøftelser med tillitsvalgte. En annen sak er om brannvesenet gir godkjenning til overnatting. Det er krav til barnehagens fasiliteter og HMS som også må følges.

Jeg mener at så mye frivillig arbeid i barnehagen undergraver seriøsiteten til barnehagen som bedrift, og i tillegg synet på personalet i barnehagen. Dersom pedagogene i barnehagen for alvor skal bli kvitt ”tante”-begrepet, må vi vise at vi jobber i en seriøs og anerkjent bedrift. Vi må spille med de ”spillereglene” som er fastsatt for arbeidslivet, og forholde oss til det.

Frivillig ”dugnadsinnsats” utført av ansatte og foreldre underslår videre hva det egentlig koster å drive en barnehage. Det er vel ikke meningen at barnehagene skal drives av frivillig innsats? Jeg mener at denne type oppgaver og gaver må synliggjøres i regnskapene for barnehagene, dersom det er meningen å fortsette en slik praksis. Dette gjelder både innkjøp av utstyr + tiden det tar, og tiden til ”dugnadsinnsats” i barnehagen. I motsatt fall er jeg redd for at staten og kommunene tror at barnehagene kan drives billigere enn de reelt kan, og justerer tilskuddene deretter.

Alle bygninger har behov for vedlikehold og ”vaktmestertjenester”. For meg er det naturlig å tenke at pedagogene skal konsentrere seg om barna, mens vaktmestere kan ta seg av det bygningstekniske. De færreste ikke-kommunale barnehager har vaktmestere, i tillegg til at de færreste leier vaktmestertjenester. Jeg tenker at rundt omkring i landet forfaller bygningsmasser raskere enn nødvendig pga. lite eller ukyndig vedlikehold.

Dugnad

Selv dugnadsinnsats fra foreldrene kommer ikke frem i regnskapene. Ikke-kommunale og kommunale barnehager arrangerer dugnad i barnehagen for å spare på vaktmestertjenester. Barnehagene er heldige dersom de har foreldre som er kvalifisert til dugnadsoppgaven. Foreldrene gjør en super innsats, og sparer barnehagene for store summer. Arbeid som gjøres på dugnad er blant annet beising av hus, revisorarbeid, kjøring av sand/pukk, gressklipping og vedlikehold av bygningsmassen. Dette tilsvarer besparelser for flere hundre tusen.

Dugnad sprer kontakt og er et fint ledd i samarbeidet hjem og barnehage. Det kan også undergrave hva det egentlig koster å drive en barnehage.

Det er fordeler og ulemper med dugnadsarbeid for foreldrene.

Fordelene er at dugnadsarbeidet knytter foreldrene bedre sammen og de får et ”eierforhold” til barnehagen. Foreldrene blir inkludert i arbeidet på en god måte, og er et fint ledd i samarbeidet hjem og barnehage. I tillegg er dugnad nettverksbygging foreldrene i mellom. Dette kommer barna helt klart til gode, og er forebyggingsarbeid på høyt plan.

Ulempen med dugnader er at det ikke er et rettferdig system. Det er alltid noen som aldri gjør dugnad. Oppgavene hviler dermed på de foreldrene som alltid stiller opp i samarbeidet mellom hjem og barnehage. Dessuten mener jeg det er alvorlig at så store besparelser for barnehagen ikke kommer frem i regnskapet. Disse tallene synliggjøres ikke for politikere, foreldre, ansatte og andre. Det gjør at man får et falskt inntrykk av de reelle kostnadene til en barnehage. Man bør ha en etisk debatt om dugnad i barnehagen, dersom politikerne legger opp til fortsatt dugnadsarbeid ved å kutte tilskudd. Disse dugnadstimene må i så fall få en timesats, slik at de kan bli ført i regnskapet. Denne satsen kunne ha vært tilsvarende timekostnaden til en vaktmester eller håndverker. Dette skulle vært registrert i årsregnskapet til barnehagene. Da hadde de reelle kostnadene blitt tydeliggjort.

Tilsyn

Kommunene har tilsynet med at barnehagene drives etter lover og regler. De har også tilsyn med sine egne barnehager.

Dette mener jeg kan være med å svekke kvaliteten til de kommunale barnehagene. Jeg tenker at det lett kan føre til ”bukken passer på havresekken”-tilstand. Det oppleves ikke riktig at kommunen skal kontrollere sine egne barnehager. Blir ikke det et inhabilitetsspørsmål? Kommunen har både tilsynet samt eierinteressene med de kommunale barnehagene. De har både godkjennings- og tilsynsmyndighet. Kanskje kan det da oppstå situasjoner som at kommunen ikke har midler til å gjøre endringer, ergo blir barnehagen godkjent på tilsyn, fordi konsekvensene ville blitt for omfattende. Kanskje det fører til at kommunene utvider grensene på areal, og tar inn flere barn, uten at det får konsekvenser?

Kommunene har tilsynsmyndighet. Denne myndigheten er ikke regulert i forhold til omfang og metode. Det kan vise seg å være en alvorlig svekkelse for kvaliteten i barnehagene. Det kan være med på å undergrave kvaliteten i de kommunale barnehagene, samt få ringvirkninger til de private barnehagene.

I Stortingsmelding nr. 41 tas denne problematikken opp. Det står at ”det er .. regionale forskjeller i sektoren. Disse kan .. forsterkes ved overgang til rammefinansiering”. ..Staten må endre kontrollsystemet.” (s. 54) Konklusjonen i Stortingsmeldingen er at departementet skal vurdere organiseringen av tilsynet.

Slik jeg ser det burde tilsynet være en tjeneste oppnevnt av Kunnskapsdepartementet og ligget under Fylkesmannen. Denne oppgaven bør følges opp hos Fylkesmannen, og ikke delegeres til den enkelte kommune.

Det pedagogiske arbeidet i barnehagen

Språkkartlegging av alle barna i barnehagen

Stortingsmelding nr. 41 inneholder krav om språkkartlegging av alle barn i barnehagen. Det har ført til en stor debatt i mediene om dette er hensiktsmessig. Departementet ønsker en språkkartlegging av alle barna, slik at barnehagene kan sette inn tiltak på et tidligere tidspunkt.

Språktestingen blir sett på som et verktøy for å oppdage senere språkutvikling. Hørselshemmedes Landsforbund har i forarbeidet til Stortingsmeldingen nr. 41 vært en av høringsinstansene på dette området. De har understreket faren for at barn går gjennom barnehagen uten at problemene deres blir oppdaget og at tiltak blir satt i verk.

Noen av motargumentene har vært at man må stole på at pedagogene klarer å oppdage barn som sliter, uten å måtte teste alle barna. De mener at språkkartlegging kan oppfattes som en mistillit til førskolelærernes observasjonsevne og fagkunnskap.

Språktestingen tar også mye tid, og krever fagkompetanse på området. Dette er tid som barnegruppen som helhet mister, dersom pedagogen må gjennomføre testen. Mange spør seg også om nødvendigheten av en slik test, på et så tidlig tidspunkt. Utvikler ikke barna seg forskjellig? Bør man ikke vente litt lenger med å teste? Vil tiltak på et så tidlig stadium virke? Videre spør man seg om hva konkret skal språkkartleggingen resultere i.

Andre er redd at barnas prestasjoner blir en målestokk for kvaliteten i barnehagen.

I debatten i media, er det noen som har påpekt at dersom det skal være kvalitet i barnehagen, må det være nok voksne til at alle barn får tid fra de voksne. Fremfor å bruke tiden på å språkteste alle barna, bør det heller satses på tilstekkelig og kompetent personale. Et personale som har tid til å være tilstede for barna, og som kan gi ekstra støtte til de av barna som har behov for det.

Det er et opprop som heter ”nei til kartlegging av alle barnehagebarn”. Der heter det blant annet:” Å kartlegge alle for å lete etter fremtidige feil og mangler hos noen, stjeler ressursene fra de som virkelig har behov for ekstra oppfølging.” Vi voksne blir kanskje for opptatt av å finne feil hos barnet, fremfor å styrke barnets sterke sider.

Sett i lys av barnehagens økonomiske utfordringer, vil slik språktesting kreve kompetanseheving på området. Det vil også kreve en større dokumentasjon. Dette er tid som pedagogen må bruke på papirarbeid og kursing, fremfor å delta i den viktige barnehagehverdagen. Stortingsmelding nr. 41 bruker blant annet dette argumentet for å øke bemanningen i barnehagen.

I forhold til at det viktigste pedagogiske arbeidet nettopp skjer i barnehagehverdagen, bør man kanskje prioritere at pedagogene tilbringer mest mulig tid med barnegruppen. Det er i hverdagssituasjonene, i det sosiale samspillet og i leken, at læringen i barnehagen skjer.

Pedagogisk materiell

Dersom barnehagen har dårlig økonomi, er det ikke alltid mulig å kjøpe inn nødvendig pedagogisk materiell. Bøker, ”snakkepakken”, rollelek-utstyr som koppestell, dukkekrok, utkledning, husbygging og lignende er ypperlig pedagogisk språkmateriell. Men alt dette har sin pris. Dersom barnehagen har minoritetsspråklige barn, finnes det egne støtteordninger til språkstimulerende materiell. Jeg stiller spørsmål til en slik praksis – har ikke alle barn behov for dette? Bør ikke alle barn oppleve språkstimulerende miljø? ”La barna bade i ord” har bl.a. logoped Anne Berit Andreassen, avdelingsleder ved Bredtvedt kompetansesenter, sagt. Det må i praksis gi seg utslag i valg av pedagogisk materiell.

Dersom man ønsker å styrke finmotorikken til barna, vil det for eksempel være naturlig å gi barna muligheter til å tegne med gode tegneblyanter, perle eller bygge Lego. Likedan vil man ønske å gi barna tilbud om ball, sykler eller lekeapparat dersom man ønsker å stimulere grovmotorikken til barn.

Hvordan kan man lage interessante samlingsstunder dersom man ikke har bøker som passer for barnegruppen eller mangler konkreter som levendegjør eventyrene og historiene? Noen barnehager har tilgang til flanellograf, gitar og IKT – utstyr, mens andre barnehager ikke har samme tilbud. Dette skyldes sannsynligvis barnehagens dårlige økonomi.

Eksempel på en samlingsstund som ikke krever dyrt materiell. Pedagogen viser barna en tom plastboks, fyller den med vann og setter den ut. Hun snakker med barna om hva de tror kommer til å skje. Dagen etter er vannet blitt en isklump, fordi det har vært kuldegrader om natten. Barna har fått vært med på prosessen, pratet, undret seg og forsket på det som skjer.

Det er utfordrende og lærerikt at barn og voksne skal bruke fantasien – men på den andre siden kan man ikke ”klemme talg av en trebukk”. Kvalitet i barnehagen handler også om å ha tilgang til godt pedagogisk materiell.

Selvfølgelig kan barnehagene finne rimelige alternativer i naturen og i gjenbruksmaterialer, for å stimulere finmotorikk, grovmotorikk og språk. Man kan finne alternativer til perler, og bygge med andre materialer enn klosser. Balansering og klatring kan skje i trær og i terrenget. Det er mange fordeler med å tenke alternativt i forhold til pedagogisk materiell. Barn utvikler fantasi og løsningsorientering dersom de ikke får alt ”ferdig tygd”. Likevel skal ikke dette være løsninger som er presset frem av økonomer som bestemmer tilskuddene til barnehagen. Dette skal være løsninger presentert av pedagogene for barna. Det skal ikke være fordi barnehagen ikke har råd til annet, men fordi valgene og mulighetene skal være tilgjengelig.

Jeg har flere ganger hørt om barnehager som får bøker, leker og utstyr til barnehagen, fra foreldre, ansatte og andre. Det skyldes selvfølgelig at barnehagene ikke har råd til dette selv, for hvem ville gitt bøker og leker til barnehager som har det de trenger? Dette er jo svært hyggelig tenkt av giverne. Men inngår dette i en plan som barnehagen har laget? Tilfeldige bøker og lekeutstyr kan fort bli en ”lapskaus” med utstyr som bare rotes rundt, uten plan og mening. Barnehagene bør kunne vurdere nøye hva som passer for den aktuelle barnegruppen. Pedagogisk sett er det viktig å ta utgangspunkt i barnets initiativ. Men med dårlig økonomi har ikke barnehagen alltid mulighet til å velge ut egnete leker for barnegruppen, langt mindre ta utgangspunkt i barnets initiativ, slik Rammeplanen pålegger. I slike tilfeller må barnehagen ta til takke med tilfeldige gaver, med mindre barnehagen er på ”offensiven” og skriver ønskeliste.

Barnehagens fysiske miljø

Mange barnehager er utformet av arkitekter. Det er ikke alltid at den pedagogiske utformingen av en barnehage er slik pedagogene ønsker seg. Rominndelingen kan være lite fleksibel i forhold til aktiviteter og barnegruppe.

Selv om pedagogene blir tatt med i utformingen av en barnehage, er det ikke alltid lett for pedagogene å se de praktiske løsningene i planleggingsfasen. Vil pedagoger om 10 år vurdere de samme tingene likt? Det er vel lite trolig. Derfor blir det ekstra viktig i planleggingsfasen til barnehagene å legge vekt på fleksible løsninger.

Lån til bygging av barnehagene blir tatt opp i planleggingsfasen. Dersom det skulle oppstå endrete behov underveis, er det vanskelig å ta opp ekstra lån. Ofte er ikke pedagogene i barnehagen ansatt, før barnehagen står ferdig. Det vil si at de ikke har hatt stor innvirkning på hvordan løsningene skal være. Bygningstekniske endringer må gå av driftsbudsjettet, dersom lånet ikke dekker dette. Det fører til en vanskeligere økonomisk hverdag for barnehagen.

Man bør vurdere om barnehager med høye lån og utgifter kan få behovsprøvd støtte. Man må vurdere om det bør skje i form av økt investeringstilskudd eller lavere rente på lån.

Det er avgjørende for barnehager at det skilles tydelig mellom driftsbudsjett og bygningsteknisk budsjett. Det bygningstekniske budsjettet må dekkes av lån eller ekstra investeringstilskudd/foreldrekontingent. På den måten vil man kunne sikre et driftsbudsjett som gir jevnere fordeling mellom barnehagene. Dette vil sannsynligvis føre til en jevnere kvalitet i barnehagen.

Flere barnehager prøver å tenke kreativt i forhold til å utnytte arealet bedre, for å få inn flere barn. I Oslo finnes det barnehager som har en buss som base, mens det over hele landet finnes barnehager/avdelinger som oppholder seg hele dagen ute, med bare en lavvo eller gapahuk som base.

En assistent fortalte meg om en avdeling som hadde tilknytning til en lavvo. Barna var ute hele året fra 7.30 til 16.45. En av utfordringene deres var at de ikke hadde råd til en lykt i lavvoen. Det førte blant annet til at bleiebarna ble skiftet på i vintermørket, uten tilgang til hygieniske fasiliteter. Andre utfordringer var utstyret barna hadde tilgang til. Bordet, for eksempel, var ruglete og satt sammen av planker med sprekker i mellom. Det var ikke lett for barna når perler datt gjennom og det var vanskelig å tegne. Materialer ramlet gjennom bordet, og barna strevde når de holdt på med formingsaktiviteter. Da handler det ikke om kvalitet lenger – men om økonomisk sparing.

Jeg jobber selv i en naturbarnehage, men der har vi inneareal som en ordinær barnehage. Min erfaring er at Norge innimellom byr på vær som ikke egner seg til å være ute i for små barn. 20 kuldegrader og vind gir kuldeskader på bar, sart hud, dersom man er for lenge ute. Lunger, ansikt og hender er derfor svært utsatt.

Målet med en naturbarnehage bør være å gi barna gode opplevelser i naturen, slik at de blir glad i å være ute, og senere ønsker å ta vare på naturen. Det er ikke sikkert at barna selv blir glad i naturen dersom de har flere negative opplevelser, for eksempel om vinteren å langvarig fryse på hendene, bli budt kaldt vann når man fryser, være våt, bli hemmet av påkledningen osv. Det er ikke lett for foreldrene å sette seg inn i hvilket tøy som duger. De færreste av foreldrene er så mye ute som barna, og de har derfor færre referanser til hvilket utstyr som holder mål i kulda. Pedagogen på sin side må også være varsom med å kreve kostbart utstyr. Det er ikke alle som har muligheten til å kjøpe inn dette. Pedagogen kan gjennom samtaler med foreldrene veilede hva som er fornuftig, rimelig og funksjonelt tøy til barna, men dette er en prosess som tar tid.

Om sommeren skal man være varsom med solen. Det er viktig med skygge og tilgang til avkjøling. Særlig de minste kan lett reagere på varme, og trenger hjelp til kroppsregulering.

Alle disse faktorene krever kunnskap hos personalet.

Utetid kan lett bli ”barnepassetid” fordi det er mye som skal passes på. Derfor kreves det en aktiv pedagog for tilrettelegging av et pedagogisk opplegg i naturen. Man må kunne se mulighetene i naturen, og trekke ut fagområdene i Rammeplanen. Man kan lage kreative skulpturer og ”land art” ved hjelp av materialer fra naturen, noe som kommer innunder fagområdet kunst, kultur og kreativitet. Barna kan bruke materiell fra naturen som byggematerialer i stedet for lego. Videre får barna utviklet sin fantasi, når de selv får være med på å lage for eksempel en ”kjøkkenkrok” eller en ”bondegård”. På denne måten får barna delta i prosesskapende aktiviteter. I konstruksjonsleker får barna erfaring med antall, rom og form. Videre vil en naturbarnehage være et godt utgangspunkt for fagområdene kropp, bevegelse og helse, natur, miljø og teknikk og nærmiljø og samfunn.

Jeg tenker at årsaken til at en barnehage ønsker å bli naturbarnehage, må ligge på det pedagogiske planet. Dette må ikke bli en billig reserveløsning som fører til færre utgifter og mer inntekt for barnehagen. Ved at alle typer barnehager skal ha de samme arealkrav pr. barn, vil man kunne forebygge lettvinte billigløsninger.

Avslutning

Jeg tenker at man bør gjennomgå utregningsnøkkelen for tilskudd til barnehagene forbindelse med Stortingsmeldingen nr. 41 om ”Kvalitet i barnehagen”. Kvalitet har en pris. Det er ikke sikkert at løsningen er at den generelle støtten til barnehagene må økes. Kanskje skal man vurdere hver enkelt barnehage i forhold til utgifter? Uansett bør det søkes etter bedre økonomiske rammevilkår for barnehagene.

I en vanskelig og økonomisk utfordrende situasjon, kan det være vanskelig å motiveres til å gjøre en god jobb for personalet i barnehagene. Det kan være at man ikke ser noen umiddelbar forbedring på den økonomiske situasjonen, og man kan føle at hverdagen går i stampe. Man har kanskje ikke nok personale, og sliter seg ut i et fysisk anstrengende yrke. Eller man er frustrert over manglende pedagogisk materiell. Planene må ofte endres og hverdagen handler om innsparinger og kutt. Det kan hende at arbeidsklimaet blir preget av at man føler seg handlingslammet og har liten innvirkning på sin egen arbeidshverdag. Når noe er vanskelig, kan det lett føre til en negativ spiral for arbeidsmiljøet. Det er vanskelig å være leder når man må spare, og ikke innfri grunnleggende behov for avdelingen. Kanskje er det en del førskolelærere som slutter i barnehagen av den grunn?

For min egen del ønsker jeg ikke å slutte i barnehagen på grunn av de økonomiske utfordringene. Jeg ønsker å bli i barnehagen for å være med på å gjøre en forskjell, og for å ta fatt på disse økonomiske utfordringene ut fra mitt ståsted. Det er de engasjerte førskolepedagogene som må fortsette de faglige argumentasjonene, samt å formidle tydeligere barnehagenes reelle kostnad. Jeg tenker at barnehagen må gå bort fra å være en dugnadsbedrift og et oppholdssted for barn. Målet må være å bli en bedrift med likeverdige arbeidsvilkår som i andre bedrifter, samt å være en god læringsinstitusjon for barn under skolepliktig alder. Kvalitet i barnehagen er satt på den politiske dagsorden – det er et stort steg i riktig retning.

Litteraturliste

Birkeland, Åsta og Carson, Nina (2004). Veiledning for førskolelærere. Kristiansand S: Høyskoleforlaget.

Skogen, Eva, Richard Haugen, Magritt Lundestad, Mette Vaagan Slåtten (2007). Å være leder i barnehagen. Bergen: Fagbokforlaget.

St.meld.nr. 41 (2008-2009). Kvalitet i barnehagen.

pedagogikk i barnehagen

torsdag 8. mai 2014

Hverdagsaktiviteter i barnehagen

søndag 4. mai 2014

De økonomiske utfordringene i forhold til kvalitet i barnehagen